07. januar 2021

Det fantastiske autonome nervesystemet

Har du opplevd å bli så skremt at hjertet har løpt løpsk? Du har kanskje begynt å skjelve i frykt? Eller kjent at du ble tørr i munnen eller skjelven i stemmen? Kanskje du til og med har opplevd å få såkalte superkrefter? Det er flere historier der ute om mødre som har klart å løfte tunge gjenstander om barnet deres har havnet under. Etterpå kan de ikke skjønne at de faktisk klarte det tunge løftet. Er noe av dette gjenkjennelig så har du opplevd å være i «fight or flight»-delen av det autonome nervesystemet, eller sympatikus som det heter på fagspråket. Dette er kroppens gasspedal som er til stor hjelp når vi opplever akutte farer. Har du på den andre siden opplevd å føle deg totalt avslappet og i harmoni? Kanskje du har lagt på en strand i sola, vært på fjelltur eller bare satt inntil en hyttevegg og vært 100% til stede i øyeblikket? Du har verken tenkt på fortid eller fremtid? Da har du vært i motsatsen til «fight or flight», nemlig i den delen sv det autonome nervesystemet de på engelsk kaller for «rest and digest», eller parasympatikus om du vil ha faguttrykket her også.

I motsetning til sympatikus, så er dette kroppens bremsepedal som roer oss ned. Begge disse delene er helt nødvendige komponenter i det autonome nervesystemet, og vi er helt avhengige en balanse mellom de to for å ha en god helse.

Det autonome nervesystemet

Det autonome nervesystemet styrer aktiviteten vi ikke selv kan kontrollere, det ikke viljestyrte. Det styrer aktiviteten i den glatte muskulaturen, i hjertemuskulaturen og i kjertlene. De vil si aktiviteten i nesten alle de indre organene unntatt de tverrstripete skjelettmusklene.

Det motsatte av det autonome nervesystemet er det somatiske nervesystemet som styrer aktiviteten i skjelettmuskulaturen. Det er det somatiske nervesystemet som aktiveres når vi for eksempel løfter en arm eller sparker en ball. Det er viljen vår som brukes for å aktivere musklene. Når aktiviteten styres av det autonome nervesystemet er det altså ikke viljestyrt, men autonomt, eller automatisk. De kroppslige reaksjonen skjer helt av seg selv, og uten av vi styrer dem med våre tanker. Du begynner å skjelve uten selv å ville det, og du løper vekk fra faren før du rekker å tenke en bevisst tanke. Faktisk klarer vi ikke å tenke klart i en farefull eller stresset situasjon fordi vi ikke får tilstrekkelig oksygen til hjernen grunnet «overpusting», eller hyperventilering, så det er utrolig heldig at kroppen da handler på autopilot.

Sympatikus og parasympatikus

Vi deler det autonome nervesystemet opp i tre ulike deler; sympatikus ( «fight or flight»), parasympatikus ( «rest and digest» ) og det enteriske nervesystemet Sympatikus, eller den sympatiske delen av dette autonome nervesystemet, er faktisk sympatisk, fordi den har hjulpet oss til å overleve i generasjoner. Vi kaller ofte denne delen for «fight or flight» fordi den aktiveres under stress eller ved farer. Vi kan også si at det er selve gasspedalen i kroppen vår som skrus på i et forsøk på å hjelpe oss å overleve farefulle situasjoner. Når våre forfedre for eksempel møtte en bjørn ble denne delen av nervesystemet aktivert slik at de enten løp vekk fra bjørnen, eller gikk til angrep på den. (En annen, og litt mer kompleks, reaksjon er å «spille død.») Det som fysisk skjer i kroppen når vi kommer ut for en trussel eller fare, og sympatikus aktiveres, er at:

Hjerterytmen øker og blir kraftigere

  • Pusten blir rask og overfaldisk
  • Blodkarene til skjelettmusklene øker i diameter slik at med blod kan fraktes til musklene
  • Blodkarene til fordøyelsesorganene reduseres slik at blodforsyningen der avtar
  • Blodtrykket stiger
  • Pupillene utvider seg
  • Blodårene trekker seg sammen
  • Luftrøret utvider seg slik at vi kan puste inn og ut større mengder med luft
  • Fordøyelsen «settes på vent» ( tarmene beveger seg langt mindre / nedsatt peristaltikk )
  • Energien går vekk fra de indre organene og ut til armer og ben, noe som igjen gir oss «superkrefter»
  • Fordøyelse og reproduksjon blir satt på vent
  • Stresshormoner som kortisol, adrenalin og noradrenalin pumpes ut i kroppen

Nervefibrene strekker seg til så å si alle kroppens kjertler og glatte muskulatur og kommer fra ryggmargen. Parasympatikus, eller den parasympatiske delen av det autonome nervesystemet, kalles også for bremsepedalen i kroppen eller på engelsk for «rest and digest». Hvil og fordøy. Dette ble aktivert hos våre forfedre da de satt rundt bålet på kvelden etter at jakten var over. I motsetning til de sympatiske nervefibrene strekker de parasympatiske seg kun til begrensede deler, og da spesielt til kroppens innvollsorganer. Parasympatikus har derfor størst betydning for kroppens indre miljø over en lengre periode. Denne delen av det autonome nervesystemet er hovedsakelig aktivert når vi er avslappet og har en viktig funksjon for regulering av fordøyelse og vannlating.Nervefibrene kommer her fra ryggmargen og hjernestammen.De parasympatiske nervefibrene som kommer fra hjernestammen, har sine cellelegemer i ulike kjerner i hjernestammen. Nervefibrene inngår i fire av de tolv hjernenervene: nervus occulomotorius, nervus facialis, nervus glossopharyngeus og nervus vagus. ( LINK TIL VAGUSNERVEN )Det som fysisk skjer i kroppen når vi er avslappet, og parasymaptikus aktiveres, er:

  • Hjertet slår langsommere
  • Pusten blir langsom og dyp
  • Blodtrykket går ned
  • Luftrøret snevres inn slik at vi puster mindre mengder luft
  • Bevegelsen i tarmene øker ( Økt peristaltikk )
  • Immunforsvaret styrkes
  • Fordøyelsen øker
  • Pupillene trekker seg sammen
  • Økt vannlating
  • Økt produksjon av spytt og slim

Det enteriske nervesystemet er mer komplisert oppbygd enn symapstikus og parasympatikus da det er bygget opp av flere typer nerveceller, både hemmende og aktiverende. Det enteriske nervesystemet er et nettverk av nerveceller som befinner seg langs hele tarmkanalen, fra spiserøret til anus, og har en lenge på ca 9 meter!

Det enteriske nervesystemet er ofte betraktet som vår “andre hjerne”. Det er et komplekst nettverk av mer enn hundre millioner nevroner som dekker bestemte områder som tynntarmen og tykktarmen. I tillegg er dette systemet i stand til å handle uavhengig av hjernen selv.Selv om det enteriske nervesystemet kommuniserer ved hjelp av sentralnervesystemet er det også i stand ti å sende mye informasjon til hjernen i seg selv. Det er altså i stand til å arbeide uavhengig av sentralnervesystemet, noe som er svært interessant ettersoom tarmen er det eneste organet i kroppen som kan fungere autonomt. (I følge Dr Michael D. Gershon, forfatter av «The second Brain»).Når det likevel må kommunisere med hjernen skjer denne forbindelsen gjennom vagusnerven. ( LINK HER OGSÅ)Det enteriske nervesystemet:

  • Bestemmer hvilke fordøyelsesenzymer som passer best for å fordøye enhver type mat! Dette er ganske utrolig ettersom vår fordøyelse er noe av det mest komplekse og delikate som finnes i menneskekroppen
  • Er i stand til å oppdage om det er bakterier i maten vi har spist, og om dette er tilfellet vil det fremkalle oppkast eller diare.
  • Overvåker surhet og våre forsvarsmekanismer og fremmer bevegelse i tarmen.
  • Syntetiserer serotonin, dopamin og opioider for smerte. Derfor kalles det også kroppens kjemiske laboratorium

Reptilhjernen eller amygdala (gresk for mandel) er den eldste delen av hjernen vår, hele hundre millioner år, og den spiller en stor rolle for formidlingen av frykt. Vi kan si at den er alarmsentralen i hjernen som fanger opp potensielle trusler i våre omgivelser. Det tar kun noen hundre millisekund før amygdala fanger opp den potensielle trusselen, setter kroppen i «fight or flight» og sender signaler videre til andre deler av hjernen for vurdering av trusselen. Er dette en reell fare, eller er den falsk alarm? Et av stedene signalene sendes til er Prefrontal cortex . Vi kan også kalle denne delen for «tenkehjernen» da det er her vi tenker rasjonelle tanker, bearbeider informasjon, tar avgjørelser, gjør risikovurdering, impulskontroll og bevissthet. Denne delen av hjernen utvikles mye senere enn tidligere antatt, og det skjer en betydelig omstrukturering her i tenårene. Dette er det viktig å tenke på når vi synes tenåringer tar for store risikoer. Det er i denne alderen en ubalanse mellom et overopphetet følelsessystem og et underutviklet vurderingssystem. I dag er det enighet om at prefrontal cortes først er ferdigutviklet i 25-årsalderen. Ikke rart om ungdom innimellom tar ukloke avgjørelser eller får angst-reaksjoner etter å ha sett voldelige eller skumle filmer for tidlig. Hjernen er rett og slett ikke klar for å bearbeide inntrykkene på en logisk måte.Prefrontal cortex sitter framme i pannen.  Om du for eksempel ser på en skummel film og hopper høyt av en scene, vil først amygdala reagere superkjapt med å sende signaler videre til prefrontal cortex mens du hopper og hyler. Deretter vil prefrontal cortex vurdere faren noe sånn som:» Dette er jo bare en film og ingenting som kan skade meg. Altså falsk alarm.) Det vil da blir sendt signaler tilbake til aramsentralen, amygdala, med beskjed om å regulere ned alarmen. I tillegg sendes det signaler til Hyppocampus som fungerer som et erfaringsarkiv eller som hjernes bibliotek. Hyppocampus sitter i bakre del av hodet. Her lagres og sorteres minner fra hendelser, og de blir sortert etter hva som er farlig og hva som er ufarlig. Her vil «samtalen» være noe sånn som:» All min erfaring tilsier at ingen fysisk kan skade meg gjennom en TV-skjerm. Altså falsk alarm.»

Pusten og det autonome nervesystemet

Som du har sett i beskrivelsen av sympatikus og parasympatikus blir pusten direkte påvirket av ytre farer og trusler. Når vi er redde, stresset eller urolige, blir pusten overfladisk, rask og urytmisk. Når vi er rolige derimot, så er pusten det også.Ettersom pusten er den eneste funksjonen i kroppen som både er autonom og viljestyrt, er den også et perfekt verktøy vi kan bruke for å påvirke det autonome nervesystemet når vi opplever stress eller farer. Om vi bare lar den autonome pusten styre vil den forbli rask og overfladisk, og uroen vil vedvare lenger enn det som er nødvendig. Ja, den vil til og med øke om vi puster overfladisk og raskt over lang tid.

Bruker du derimot langsomme og bevisste pusteøvelser flere ganger i løpet av dagen vil du automatisk påvirke det autonome nervesystemet slik at aktiveringen i sympatikus avtar til fordel for en økt aktivering i parasympatikus. Det er helt uunngåelig å ikke bli roligere om vi puster bevisst rolig. Pusten blir da leirbålet våre forfedre brukte for å roe seg ned etter en stressende jakt.

Hva er det som stresser oss mest i dagens samfunn?

I dagens samfunn er det nemlig ikke nødvendigvis reelle farer eller ville dyr som er det som stresser oss, selv om vi akkurat nå har et virus som gjør mange engstelige. Mens våre forfedre kunne skyte bjørnen eller løpe i sikkerhet, blir vi i dagens samfunn værende i stresset uten verken å løpe vekk eller tenne et bål. I stedet blir vi sittende på kontorstolen, foran PC eller skjerm, eller foran TV-skjermen på kveldstid. Det er altfor lett å tenke:» bare en telefon eller mail til!» «Jeg skal bare……» og så løper timene og dagene av gårde, stresset blir sittende fast, vi får høye og stive skuldre, spenningshodepine, dårlig søvn, urolig fordøyelse eller andre stressrelaterte plager før vi kanskje møter veggen med full kraft.

WHO har erklært stress som den største helsetrusselen i vårt århundre, og det er ikke rart med tanke på at immunforsvaret blir satt ut av spill sammen med hjernen når vi er i stadig beredskap. Kroppen tror du er i krig, mens du i virkeligheten bare sitter i ro på din kontorstol!

Den fine balansen vi skulle hatt i vårt autonome nervesystem blir dermed forskjøvet slik at vi konstant er i kamp eller flukt-modus, og det er da det blir farlig! Den flotte funksjonen «fight or flight» er når vi er i en reell fare blir i stedet vår fiende fordi binyrene fortsetter å pumpe ut stresshormoner også når det ikke er noen reell fare i det hele tatt.

I en undersøkelse dra 2008 kom det tydelig fram at det var jobben, eller til og med sjefen på jobben, som stresset de fleste aller mest. Andre undersøkelser har vist at det er relasjonsstress som stresser oss alle mest, altså relasjonen til andre mennesker som vi ikke bare kan kutte fra våre liv. Det er ikke alltid vi kan endre selve grunnen til stresset vårt fordi det involverer å skulle endre andre mennesker. Det vi derimot kan endre er måten vi responderer på andre mennesker og hendelser på, og her er pusten er utrolig kraftfullt verktøy.

I følge ulike forskningsrapporter ( se link under ) er lange utpust den enkleste måten å aktivere vagusnerven ( LINK ) , og dermed det parasympatiske nervesystemet på.

Referanseliste:

https://nhi.no/kroppen-var/organer/autonome-nervesystem/

https://www.psychologytoday.com/us/blog/the-athletes-way/201905/longer-exhalations-are-easy-way-hack-your-vagus-nerve

Christopher Bergland, The Athlete’s Way, May.09, 2019 (Viser at lange utpust er den enkleste måten å roe oss ned og aktivere det parasympatiske nervesystemet på.)

https://www.nettavisen.no/stress/sjef/undersokelse/sjefen-stresser-oss-mest/s/12-95-1540958  Jobben stresser oss mest, 2008, Nettavisen